...mens de står utenfor og ser

Henrik Lunde, informasjonsleder Antirasistisk Senter

Minoritetsungdom bor i Norge, men lar vi dem komme inn til "oss"? Politiet har vanskelig for å tro at f.eks. en marokansk gutt kan bo i Holmenkollåsen: "Jeg blir stoppet nesten hver eneste helg. De ber om legitimasjon, og ringer hjem for å kontrollerer at jeg er den jeg gir meg ut for å være. Noen ganger sjekker de om mobiltelefonen min er stjålet....Jeg føler meg fanget, for jeg kan ikke gjøre som jeg vil...De norske vennene mine blir aldri stoppet sammen med oss."

Det er lett å bli forvirret av å motta så motstridende meldinger som minoritetsungdom gjør. De oppfordres til å ta utdanning, men vet at innvandrere med etterspurte kvalifikasjoner har søkt på 200 jobber uten å bli innkalt til et eneste intervju. Innvandrere kritiseres for å bo i "ghettoer", men møter avslag når de ringer på boligannonser. Minoritetsungdom bes om å delta i samfunnet, men kommer ikke inn på diskotek. Ungdom hører at de har like rettigheter og like plikter, men hva skjer i praksis? I en familie fra Afrika måtte mor gjennom en nyretransplantasjon og havnet i koma. Overlegen mente at kvinnens foreldre kanskje kunne bistå med å få henne ut av tilstanden. Besøksvisumet for bestemor ble kontant avslått av UDI, og sønnen på 7 år skjønte at bestemor ikke fikk komme for å hjelpe mamma. Slike opplevelser påvirker barn og ungdoms følelse av å være velkomne som likeverdige borgere i Norge. Fortellinger om diskriminering gjør sterkt inntrykk, fordi medlemmer av minoriteten vet at det like godt kunne vært dem selv.

Å integrere seg i et vestlig samfunn handler også om å skaffe seg de riktige tingene. Når man opplever å stå utenfor "det gode selskap" og blir demonisert i media og blant majoritetsbefolkningen, krever det styrke å late som ingenting og fortsette et lovlydig liv. Drømmen om å bli akseptert og kanskje til og med sett opp til kan bli en realitet hvis man tar snarveien: På uærlig vis skaffe seg eiendeler som gir litt selvfølelse og et snev av luksus, og i tillegg en viss status fordi du turde stjele, rane eller true.

For noen få. Men ikke alle. Generaliseringer rammer all ungdom med minoritetsbakgrunn. Det var ikke morsomt å være tenåring fra Somalia da "barneranere" var fast innslag i tabloide medier. Når innvandrere er innblandet i lovbrudd blir ofte kultur og opprinnelse de primære årsaksforklaringer. Hvis kulturen hadde så stor forklaringskraft, hvorfor er det da bare promiller av minoritetsungdom som bryter loven?

Den oppvoksende generasjonen av ungdom med minoritetsbakgrunn som nå vokser opp vil ikke finne seg i å bli holdt utenfor. Det er en erkjennelse som storsamfunnet må ta på alvor, men som også kan være et bidrag til å framtvinge en raskere og mer positiv utvikling. Minoritetenes tilstand er et barometer på samfunnets tilstand. Vi er ille ute hvis vi forsetter å insistere på at noen skal bare se men ikke røre.