..... men ingen spør hvorfor?

..... men ingen spør hvorfor?

  Av Anne Britt Djuve,  forsker ved FAFO

Så ser det da ut til at Fremskrittspartiet omsider har fått rett: Ungdommer som ikke har norske foreldre står for en betydelig større del av volds og ranskriminaliteten i Oslo enn det ungdommer med norske foreldre gjør. Riktignok finnes det mange innvendinger mot tallgrunnlaget som Oslo Politikammer la fram 20.1.99, men forskjellene som er påvist er likevel så store at vi med stor sikkerhet kan fastslå at de kriminelle handlingene ikke er jevnt fordelt på de etniske gruppene.

En viktig distinksjon skal imidlertid framheves: Statistikken som er presentert dreier seg om hvor stor andel av de kriminelle handlingene som er utført av ungdom med minoritetsbakgrunn, ikke om hvor stor andel av gjerningsmennene som har slik bakgrunn. Tallene kan dermed framkomme enten som resultat av at det er mange kriminelle ungdommer i minoritetsmiljøene, eller at det er noen få kriminelle i disse miljøene som er svært aktive. Tidligere forskning tyder på at det er det siste som er tilfelle, og at det store flertallet ungdommer med minoritetsbakgrunn er svært lovlydige, faktisk mer lovlydige enn norske ungdommer.

Likevel er det mest påtrengende spørsmålet ikke lenger om det er større kriminalitet blant innvandrere, men hvorfor det er slik. Hvorfor utvikler en del ungdommer en adferd som er så til de grader i strid med normene både i det norske samfunnet og i foreldrekulturen? Gjennom forskning både her i landet og internasjonalt vet vi etter hvert en god del om hvilke kjennetegn ved et oppvekstmiljø som gir økt risiko for at barna skal utvikle kriminell og asosial atferd. Likevel har slike resonnementer vært påfallende fraværende  i den offentlige debatt om kriminalitet i Oslo.

Levekårsproblemer som dårlig økonomi, dårlig bostandard, foreldres arbeidsledighet i kombinasjon med opplevelse av utestengning og trakassering fra det norske samfunnets side, er en god oppskrift på å framprovosere aggresjon og kriminalitet. Ungdom som har synlig minoritetsbakgrunn må dessuten forventes å reagere sterkere på negativ fokusering på deres etniske grupper enn andre: Uansett hvor veltilpassede og godt integrerte de er kan de aldri slippe unna sin opprinnelse.  Det er også typisk at alvorlige etnisk betente konflikter ikke oppstår før det har etablert seg en gruppe såkalt andregenerasjons innvandrere av en viss størrelse: Det oppleves fryktelig urettferdig å bli utsatt for diskriminering i det landet du er født og oppvokst i. Mange førstegenerasjons innvandrerforeldre har liten kunnskap om barnas liv, og er ute av stand til å yte tilstrekkelig tilsyn. Barna vokser dermed opp i et slags kulturelt ingenmannsland, og "gjengen" blir et alternativt fellesskap som får stor betydning.

 Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn har opplevd trakassering og rasisme i Norge. De er også mer engstelige for å bli utsatt for vold enn det norske ungdommer er. Når det snakkes om trakassering av ungdommer vil vel de fleste assosiere det med ukvemsord og kanskje også fysiske overgrep, utført av jevnaldrende og i noen tilfelle også voksne personer i ungdommenes nærmiljø. Den trakassering som utføres av enkelte norske politikere kan imidlertid være vel så alvorlig, og fordi den formidles av pressen har den et meget bredt nedslagsfelt.

Det må være en ganske spesiell opplevelse for ungdom med innvandrerbakgrunn når sentrale politikere går ut og foreslår at straffedømte personer som ikke er norske statsborgere bør sone sine fengselsstraffer i fengsler i "lavkostland". Mange av disse ungdommene er ikke norske statsborgere, men kan likevel være født og oppvokst her. Og enda verre: Når FrPs Einar Lonstad ble spurt av Aftenposten om dette skulle gjelde for alle utenlandske statsborgere, eller bare de "fjernkulturelle" svarer han:

- Det gjelder dem vi ikke kan sammenligne oss med. For eksempel fjernkulturelle, siden du er inne på det. Utlendinger fra Asia, Afrika, og så videre.

Å si til andre mennesker at de er av et slag som vi nordmenn ikke kan sammenligne oss med, er en uvanlig grov form for trakassering.

 Det er en kjent resept FrP foreskriver når pressen tar opp problemer som kriminalitet, arbeidsledighet og sosialhjelpsbruk blant innvandrere: Send dem ut, og ikke slipp inn flere. Svikten i integreringspolitikken, det vil si den politikken som skal legge til rette for sameksistens mellom de nye minoritetene og majoritetsbefolkningen, skal altså løses ved hjelp av innvandringspolitikken, det vil si reglene for hvem som skal få lovlig opphold i Norge. Denne resepten kan fort vise seg å være for enkel. Uansett hva man måtte mene om innvandringspolitikken er det grunn til å ta inn over seg at Norge faktisk er blitt et flerkulturelt samfunn: Vi har etablerte etniske minoriteter som kommer til å bli her.

Norge er et svært ungt innvandringsland, noe som gjør ungdomsgrupper med minoritetsbakgrunn til et ganske nytt fenomen. Antallet ungdommer med innvandrerforeldre vil vokse i årene framover, og deres muligheter til å oppnå full likestilling med sine etnisk norske jevnaldrende vil på mange måter være selve prøvesteinen på om det norske samfunnet har lykkes i å inkorporere nye etniske minoriteter. Overhyppigheten av kriminalitet i visse miljøer kan være et tidlig signal om at noe har gått alvorlig galt i forsøket på å integrere de nye befolkningsgruppene i det norske samfunnet. For det andre kan kriminaliteten i seg selv, og oppmerksomheten rundt den, være med på å drive det multikulturelle samfunnet inn i en ond sirkel: Kriminaliteten framprovoserer fremmedfrykt i den norske befolkningen.

Gjennom enkeltpersoners og sentrale politikeres kommunisering av slike holdninger kan innvandrerungdommenes opplevelse av utstøting og utestengelse forsterkes, og dermed bidra til mer aggresjon og kriminalitet. Dersom det norske samfunnet reagerer på slike statistikker utelukkende som et kriminalitetsproblem, og et spørsmål om mer politi, vil innvandrerungdommene kunne se på dette som en ytterligere bekreftelse på at dette samfunnet er ikke laget for dem (med unntak av fengslene). Samtidig mangler vi viktig kunnskap om innvandrerungdoms konkrete oppvekstvilkår. Dette åpner rommet for å definere kriminaliteten utelukkende som et ordens/politiproblem, og omtalen av innvandrerungdom som kriminelle blir en selvoppfyllende profeti.

 Ungdom med minoritetsbakgrunn  er ikke en enhetlig gruppe med likeartede problemer. Det eneste de i utgangspunktet har til felles er at de bor i Norge, og at foreldrene deres ikke er født her. De aller fleste av dem klarer seg godt i Norge. Enkelte nasjonaliteter ser ut til å være mer belastet enn andre, men også innen de ulike nasjonalitetene er det store forskjeller. Ulikhetene i bakgrunn er store, og de dreier seg ikke bare om etnisitet. Noen kommer rett fra en tilværelse som barnesoldat, andre er født og oppvokst i Norge. Noen har foreldre med universitetsutdanning, andre har foreldre som er analfabeter. Noen kommer fra en storby, andre har knapt sett en buss. Noen har vokst opp med politisk aktive foreldre, andre har ingen tradisjon for å delta i samfunnsdebatten. Noen har kommet hit alene, kanskje i uvisshet om hva som har skjedd med resten av familien.

En del av disse ungdommene får alvorlige problemer. Det norske hjelpeapparatet blir ofte stilt på en svært vanskelig prøve i forsøkene på å løse disse problemene. I tillegg har mange av familiene en vanskelig situasjon både i arbeids- og  boligmarkedet, og flytter derfor svært ofte. Resultatet er gjerne liten kontinuitet i det tilbudet skole, barnevern og pp-tjeneste forsøker å stable på beina for barnet. Etter hvert får også mange av ungdommene et svært konfliktfylt forhold til hele skolesystemet. I de verste tilfellene resulterer dette i at ungdommer med minoritetsbakgrunn gjennomfører ni-årig skole i Norge uten å lære nok norsk til å forstå hva som blir sagt i timene.

I et så ekstremt utdanningsrettet samfunn som det norske, der mulighetene til å kvalifisere seg for yrkeslivet gjennom mer praktisk opplæring er nærmest fraværende, blir konsekvensene av en mislykket skolegang svært alvorlige. Når inngangen til yrkeslivet er stengt, kan kriminalitet oppleves som et aktuelt alternativ. For en del ungdommer, ikke minst gutter, framstår tilværelsen som kriminell som mer tiltrekkende enn tilværelsen som taper. (Hva som skjer med jentene er det enda større uvisshet omkring, siden disse gjerne er mindre utagerende i sine reaksjonsmåter).

 Det må være  sentrale målsetninger for det fremtidige flerkulturelle Norge at vi for det første unngår alvorlige, etnisk infiserte konflikter, og for det andre evner å ta i bruk minoritetenes økonomiske og kulturelle ressurser på en best mulig måte. Disse målene henger i hop: Utfra eksisterende kunnskap er det all grunn til å tro at kombinasjonen dårlige levekår, foreldres arbeidsledighet og dårlige norskkunnskaper, synlig minoritetsbakgrunn, bosegregering, trakassering og opplevelsen av å ikke ha de samme muligheter som andre, vil virke konfliktgenererende, spesielt for andregenerasjons innvandrere.

Dette peker samtidig mot en del sentrale utfordringer for den videre integreringspolitikken:

1. Hva slags tiltak må til for å bedre foreldregenerasjonens norskkunnskaper og yrkesdeltakelse, samt styrke deres kunnskaper om og tilsyn med barnas oppvekstvilkår?

2. Hvordan kan det norske hjelpeapparatet på en best mulig måte hjelpe de barna som faller igjennom på skolen?

3. Hva kan gjøres i forhold til de ungdommene som allerede har utviklet alvorlige asosiale og kriminelle tendenser?

 Dette er forhåpentligvis et mer fruktbart utgangspunkt for den politiske debatten om kriminalitetsproblemer blant ungdom med minoritetsbakgrunn, enn stadig nye diskusjoner av reglene for innvandring. Og kanskje har FrP mer å tilføre denne debatten, gjennom sin manglende respekt for politisk korrekthet, og opptatthet av økonomisk effektivitet. Erfaringene så langt tilsier at behovet for nytenkning og effektivisering i dette arbeidet er stort.

 (Dagsavisen 11. febr. 1999)